Tur til Tøtta-toppen

Her en helg så bestemte jeg meg for å være med en tur til tøtta-toppen som rager med en høyde på 1230 moh. Det er estimert at det tar cirka 5 timer å gå fra vannverket til toppen. Dermed måtte vi finne en dag som passa. Det ble da en vakker torsdags morran, klokka var 10 og temperaturen var rundt 22 grader ihvertfall. Måtte selvfølgelig innom Rema for å handle inn proviant og drikke. Jeg hadde bare med meg en liter vann og det følte jeg at kom til å bli litt lite, så jeg kjøpte en liter til, noen rundstykker og kvikklunch. Kvikklunchen skulle spises når jeg nådde toppen.

Det skulle være flere med, men de hadde blitt sjuke. Dermed bar det av sted med Håvard og meg. Allerede på vei opp til vannverket merket jeg at dette kom til å bli en tung dag.

Turen gikk forbi 1. vannet og oppover mot 3. vannet. Vi hadde ett godt tempo oppover og med kun små drikkepauser, brukte vi ikke så veldig lang tid opp til tredje vannet. Tror vi var der oppe rundt 12 tia. vi satte oss ned og slappa litt av før vi skulle begynne med turen opp til Isvannet. Oppover der fantes det ikke noen skikkelig sti, for det meste bare steinrøys. Vi satte ned tempoet for at vi ikke skulle svette for mye og bli helt dehydret. Når vi nærma oss isvannet hørte vi plutselig en lang rumling. Først trodde jeg det var steinras ett eller annet sted, mens Håvard trodde det var torden. Siden det ikke var en eneste mørk sky i området kunne det ikke være det. I ifølge fremover.no var det to jagerfly som brøt lydmuren. Det vi hørte var en lang rumling slik som torden er når den er ett stykke unna, og det stemmer jo forsåvidt. Vel oppe ved isvannet på 819 moh, kunne vi se hvor vi skulle. Dette skulle bli bra.

Vi tok en ny pause i vannkanten av isvannet. Håvard fant ut at han ville dyppe føttene i vannet for å kjøle de litt ned. De var ikke lenge i vannet, for det var rimelig kaldt. Anslo vel at vannet kunne ha en temperatur på rundt 4 grader. Mens vi var der hørte vi noen steiner som løsna og trilla nedover fjellsida. Heldigvis ikke på den sida vi skulle gå på. 

Da var det etappen opp til fjellryggen, den tok vi veldig rolig. Vi tok veldig mange høyde metre på kort tid. Etterhvert så kom vi opp på ryggen og kunne se ned på straumsnes. Her så slo høydeskrekken min inn. Vi kom til en av de sprekkene som utvider seg og står i fare å rase ut iløpet av en del år, vi så ned den 10 -20 meter dype sprekken. Da ble jeg en smule usikker på om jeg klarte å komme meg nærmere toppen. Bare det å vite at det var loddrett på andre sida, var skremmende.

Av en eller annen grunn så får jeg akutt høydeskrekk når jeg ser rett ned og ikke er sikra på ett eller annet vis. Vi satte oss ned noen meter fra kanten og tok oss en pause. Bare for å roe nervene. Nå var det ikke langt igjen til toppen, en kunne nesten ta på den.

Okay, da måtte vi bare fortsette. Det ville bli for teit å gi seg nå. Når vi nærma oss toppen måtte klatre skillsa tre inn, enkelte steder gikk det fint å klatre. Men når vi kom frem til en 10 meter høy kløft\hjørne i fjellet som vi skulle opp,  og bak oss var det en lang og bratt skråning, måtte jeg bare ta en pust i bakken. Bak oss kom det en gruppe til, og da følte jeg for at de kunne klatre opp først. Det virka som om det her kom til å gå lett. Da var det bare å briste eller bære. Heldigvis så var det fine grep og fotfester oppover så jeg kom meg opp etterhvert. Men en gang så så jeg ned mot isvannet som lå langt der nede, det skulle jeg ikke gjort. Da fryste jeg til, da måtte jeg bare si til meg selv dette går så bra så.

Vel oppe hadde vi en utrolig utsikt, med tanke på at det var nesten skyfri himmel. Det som slo meg var all den løse steinen som lå på toppen, men i etterkant så er det snøen som har knust steinen med sin tyngde og issprengning. Jeg var så godt som på toppen, vi så den stolpa som markerer høyeste punkt. Men jeg hadde fått nok, var bare 2-3 høydemetre i fra toppen, men det var så godt som toppen. Satte meg ned op spiste kvikklunchen, det hadde jeg fortjent. Vi var på toppen etter 6-7 timer, det var ikke ille. Håvard gikk det siste stykke bort til toppen, han brukte ikke så lange tid, minuttet kanskje.

Mens jeg satt på tøttatoppen kom det en sommerfugl flyvende forbi. Spesielt, tenkte jeg.  Sitter her på 1230 moh og langt over tregrensa. sitter vel på toppen en kvarter halvtimes tiden før vi begynner på nedstigninga. Det gikk mye lettere nedover av en eller annen grunn. Det var ikke så lett å føle den samme ruta som vi gikk opp, fordi alt så jo så annerledes ut når vi så nedover. Men vi kom oss ned trygt, nede ved tredje vannet måtte føttene bli kjølt litt ned. Det var utrolig deilig, klokka var da nesten åtte om kvelden og temperaturen var utrolig deilig i vannet.

Vi kom oss ned til vannverket akkurat tidsnok til å treffe på vannspruten, det var deilig å kjenne vannet treffe oss og ha en sånn en kjølende effekt. Når jeg kom inn døra på hybelen hadde vi vært nesten 12 timer på tur. Det er god trim det.