NASA kampanjen heter RENU og er en forkortelse for "Rocket Experiment for Neautral Upwelling", den skal måle plasa og den oppstrømningen som oppstår i cuspen. Ett problem som har blitt oppdaget de siste årene er at av og til får satellittene en minkning av hastighet, som medfører til at satellittene mister banehøyde. Til slutt entrer de atmosfæren og brenner opp.
De begynte telling 28 november og hadde utskytningsvindu frem til 12 desember, men etterhvert som tiden går så senker Principal Investegator (PI) kravene som er nødvendig for oppskytning. Når tellinga starter kan det være en smørbrødliste så lang som ett vondt år, hvor øverst står de viktigste kravene. På slutten kan det være noen få punkter igjen som er nødt til å være oppfylt.
Tellinga forgikk om natta sammen med en annen kampanje, ECOMA, som skal måle mikroskopisk støv i mesosfæren på 80-100km høyde. Vinduet var da mellom 0200 og 1100 pluss minus en time. Heldigvis kan de ikke skyte raketten avgårde med en gang, de har en nedtellingsprosedyre. Dermed kunne jeg sove noen timer til.
Jeg begynte først å møte tidlig opp på onsdagsmorran, dagen etter at VG3-elevene møtte uoppfordret. De møte da opp når nedtellinga begynte og etterhvert dro elevene før dagens økt var over. Men heldigvis ble det ikke skudd, selv om det var nesten når jeg hadde kommet på jobb. Da gikk det ett par dager med til å møte opp ekstremt tidlig og vente på skudd, vurderte nesten og ikke komme siden det var helg. Men kunne ikke svikte VG3-elevene, da ble det en edru helg. Det var ett klokt valg, for på søndags morran 0738 lokal tid gikk skuddet. Da hadde vi vært nede på T-2 minutter ett par ganger, så når de ikke stoppa for hold på T-2 minutt fikk samtlige fart på seg, nå skulle det skytes.
Og for ett skudd, hele området ble opplyst og der forsvant raketten opp i lufta. Ned dalte det masse brennende isoporbiter, som beskyttet raketten mot lav temperatur. Det ble målt 92dB i lydstyrke når Black Brant 12 forsvant fra rampen.
