Reisen til Istanbul og tilbake

Har faktisk glemt å legge ut en reise som jeg hadde ifjor til Tyrkia og da skreiv jeg litt, gjerne satt litt på kanten. For dette skulle publiseres i studentavisa Origo, format papir. 

Har fått den fine anledningen til å reise til Istanbul, Tyrkia, dekket av Høgskolen i Narvik. Hvorfor er jeg så heldig spør du om. Jo det skal jeg si deg, det er fordi det er meg. Neida, grunnen til at jeg drar ned til Istanbul er for å presentere en oppgave som jeg har sendte inn til en konferanse og fikk godkjent. Så her er jeg på reisefot og skal fortelle litt om det jeg har opplevd.

Dag 1

Står på Evenes klar til å gå ombord flyet ned til Oslo og har egentlig ikke noe følelse får hva som venter foran. Når jeg får satt meg ned på Oslo-flyet, begynner kriblinga i magen å komme, om det er de beryktede sommerfuglene eller at flyet tar kan ikke sies med hundre prosent.

Det er utrolig fasinerende å sitte å se på alle menneskene som stresser rundt på en flyplass. Jeg selv tok å stresset mot gaten jeg skulle være på. Men hadde ikke behøvd å stresse i det hele tatt. For når jeg kom frem til gaten var det en time til flyet gikk, da var det bare å finne seg litt mat og sette seg ned og slappe av foran noen timer med fly.

Vel fremme på flyplassen i Istanbul, hadde jeg planlagt å ta den billigste reisemåten.

Jeg bestemte meg å ta metroen til taksim square, dette var 300 meter unna hotellet jeg skulle bo på. Allerede på vei ned til metroen ble jeg stoppa av en taxisnatcher. De skulle ha 50 dollar til å kjøre meg til hotellet, dette tenkte jeg ble for dyrt. Men de nevnte at det ikke gikk an å ta metroen til taksim square. Det trodde jeg ikke noe på. Nede i billettluka, nevnte jeg taksim square. der også sa han at jeg måtte ta bussen. Når jeg hadde allerede kjøpt en token, så kunne jeg ta metroen til endestasjonen. Derfra måtte jeg gå ett lite stykke til neste stasjon. Kunne ha bytta mye tidligere, men neida. Hadde kommet 50 meter fra utgangen blir jeg huket tak i av en ny taxi sjåfør. Da var jeg litt lei, så jeg spurte etter prisen til taksim square. "Hvis det er lite trafikk, 25 Euro" nevner han. Det er ikke så ille tenker jeg der og da. Jeg spør om han tar kort, fremdeles er jeg usikker på om han svarte på det. Men jeg setter meg inn, da spør jeg hvor taksameteret er. Da sier han at turen kommer på 35 euro. Uansett hvor du er prøv å få en fastpris. 

Jeg kjører drosje i Narvik, og kjørekulturen der iforhold til Istanbul er helt annerledes. Taxien tar en haug med snarveier, kutter svingen med 3 filer, filer eksisterer ikke, osv. Men han brukte sidespeilet aktivt da. Når vi kommer frem til hotellet, drar jeg frem kortet. Da stiller han seg helt uvitende, da roter jeg litt i lommene og finner 60 lire, disse gir jeg han. Da nevner han om han skal kjøre meg til minibank, okay tenker jeg da var ikke det nok. Og får pengene tilbake, men jeg får med meg noe øyekroken, en håndbevegelse. Det tok noen sekunder før jeg så på pengene han ga meg tilbake. Det var plutselig ikke de 60 jeg ga han, men 15 lire. Det var ikke riktig. Da fikk jeg han til å stoppe, det her stemte ikke, det sa jeg klart ifra. Da sa jeg at nå skal jeg av, det her gidder jeg ikke. Han fikk de 60 lirene også gikk jeg tilbake til hotellet. Men når jeg tenker etter, og hvis jeg hadde hatt baller skulle jeg bare gått fra bilen uten å betale. Men da hadde jeg mest sannsynlig fått bank. Det var mørkt ute, hva som helst kunne ha skjedd. 

På hotellet fikk jeg samlet tankene litt og funnet ut at jeg betalte mindre enn det jeg skulle. 60 lire blir mindre enn 35 euro.

Dette er bare de første timene i Istanbul hvordan skal det gå med meg resten av uka?

Dag 2

For stått opp før frokosten stenger på hotellet og karret meg ut, nå er det på tide å bli kjent med byen. Der hotellet ligger er det også mange andre hoteller. Prøver å finne taksim square, før jeg ante det var jeg i ytterkanten. Så bestemte jeg meg bare å følge veien ett lite stykke, gikk forbi et metro-skilt. Men så prøvde jeg å finne ut hvilken retning jeg gikk. Det var litt verre. det å følge sola var ikke så lett når den sto nesten rett over hodet ditt. Da bestemte jeg meg for å gå tilbake. måtte prøve å finne ett referanse punkt på kartet, jeg hadde kart med meg så jeg var ikke helt fortapt. Etterhvert som jeg fant retningen jeg gikk, gikk jeg bortover til besiktas sin stadion. På veien dit møte jeg en skopusser, han viste meg gladlig veien nedover. Vi kom oss ned til stadion, gikk ned noen trapper hvor det lå beinrester med kjøtt på seg, nam, før han satte seg ned og ville pusse skoene mine med en sliten tannbørste og skitten vann. Jeg var litt skeptisk til det, men han virka så hyggelig. Når han var ferdig sa han 5 lira, "what!?!". Faen skulle jeg gjøre nå, det eneste jeg tok ut i minibanken var 50 lire seddel og den var ikke splitta enda. Prøvde med at jeg ikke hadde tatt ut noen cash enda, men han ga seg ikke, han skulle ha penger for å fulgt meg ned mot stadion og serverdighetene. Begynte jeg å kjenne i lommene, tror du ikke det lå noen mynter oppi der. Hadde tatt med meg fra hotellrommet, det var 3 lire. Disse ga jeg han og gikk. Han slang sikkert noe tyrkiske gloser etter meg.

Okay, da måtte jeg vel ha lært litt mer om tyriske folket, ingenting kommer gratis. Heretter skal jeg ikke ta taxi uten fast pris eller få hjelp av andre enn tjenestepersonell.

Uansett fikk jeg sett litt rundt på serverdighetene, slik som Dolmabahce Palace og Clock tower. 

Var innom Dolmabahce Palace, 1 lire for studenter; 20 lire for voksne. Sultanen bodde her og hadde sitt harem, måtte jo se hvordan haremet bodde. Her var det flere store saler hvor kvinnene kunne samles. Ble ganske imponert over takhøyden. Selve dørene var godt over 3 meter, tror de var nærmere 5 meter. Brukte en stund der inne, det var ganske store områder hvor de vakre madammene kunne boltre seg på. Etter å ha brukt en time på å gå rundt palasset, dette inkluderer da drikkepause og harembesøket kunne jeg velge om jeg kunne gå å se hvordan sultanen hadde det eller bare gå videre.

Jeg valgte å krysse elva og over mot den blå moske. Heldigvis var det ikke langt til trikken. Hver gang man tar offentlig transport koster det 1,50 lire. Når man må skifte stasjoner hele en del ganger blir det fort mye penger av det. Når jeg gikk av ved sultanhemet, den stasjonen som er nærmest den blå moske, fant jeg ett kjent beløp på billettkiosken. Der stod det ett eller annet med 6 lire. Og jeg hadde da lest at ett dagspass kosta i det område, men det å få kjøpt dagspass var litt verre når jeg ikke kunne tyrkisk og de bak luka ikke kunne engelsk.

Klokka begynte å nærme seg ett. Da tenkte jeg at det kunne sikkert være lurt å få seg noe mat i skrotten. Dermed satte jeg meg ned på "Cafe Sultan", her valgte jeg å bestille noe enkelt og internasjonalt. Det ble en burger og cola. Omgivelsene rundt meg var ganske artige, vi hadde kelnere som prøvde å huke tak i potensielle kunder. Ved siden av meg satt det en fyr og røykte på vannpipe. På veggen hang det en høytaler som spilte arabisk musikk. Etter en stund fikk jeg burgeren servert, dette var det ikke noe Torvet kjøkken kunne ha servert. Kjøttet var gjennomstekt, salaten besto av to salatblader, tre store tomato skiver, chipsen var små kald, pluss en 0,33 cola boks. Alt dette kosta meg 8 lire.

Når jeg var ferdig spist satte jeg kursen mot moskeen, når jeg nærmet meg dette bygget syntes jeg ikke at det var så veldig blått, men stort var det. Jeg var inne på gårdsplassen til moskeen når det plutselig strømmet allah akbar ut fra speakerene som sto strategisk plassert. 

deretter tok jeg turen opp mot palasset, på veien dit møte jeg en mann som prøvde å selge meg skinnjakker tror jeg. Denne gangen så gikk jeg ikke noe sted og ble heller ikke lurt. Men han kunne noe norsk eller så var han norsk, fremdels uvisst, for jeg bestemte meg for å gå før det var for seint. Kommer meg opp til veien til palasset, kommer forbi den ene og den andre sikkerhetskontrollen\post, før jeg er oppe på toppen når det kommer en sikkerhetsvakt slentrende etter og roper etter meg at palasset er stengt. så da måtte jeg gå ned igjen. Dermed gikk jeg heller igjennom en enormt idyllisk og sval park. Dette passet fint siden det var veldig varmt i sola. Dette så ut som om det var den store samlingsparken hvor folk kunne slappe av og ha fritids sysler.

Etter å ha gått igjennom parken fant jeg trikken som førte meg tilbake til hotellet, ble nødt til å komme meg ut av sola noen timer.

Dag 3

Idag var tanken å gå rundt på basarene og titte. Prøvde først Spice basar, jeg ankom spice basaren rundt halv ellve om morran. Da virka det som om de hadde akkurat åpnet, folk gjorde istand plassene sine. Kom først innom dyreavdelinga, her kunne man få kjøpt alt mulig av dyr. Jeg så en del hvite duer. Men det som forundra meg veldig var at jeg ble stoppa sjeldent av selgere, det kan være på grunn av at jeg hadde glemt sekken igjen på hotellet. Da så jeg ikke ut som en vanlig turist.

Etter dyreavdelinga kom selveste krydder basaren. Her kunne det luktes at det ble solgt krydder. Etter å ha gått igjennom den ene handlegata bestemte jeg meg for å gå i retning grand basar, gikk bakgatene. Allikevel var det mye butikker innimellom gatene. Gikk vel 10-15 min så sto jeg plutselig foran porten hvor det sto GRAND BASAR. Det var ikke langt unna, tenkte jeg. For jeg gikk i ett ganske behagelig tempo. Gikk opp og ned to handlegater før jeg ble lei, for variasjonen mellom butikkene var veldig liten, det var vel en håndfull eller to forskjellige type boder. Etter jeg hadde kjøpt ett fint tesett, ble jeg spurt mye mer. De så meg på grunn av den hvite handleposen. Han ene selgeren spurte om jeg skulle kjøpe noe fint til dama, mamma, sekretæren, men siden jeg ikke responterte prøvde han seg med boyfriend.

Tenkte å se hvordan det var nede på Spice basaren når klokka nærma seg to. Så jeg gikk fra Starbucks til Spice basaren, på veien bort ble jeg stoppet av noen som prøvde å selge meg designer parfyme. Hvis jeg kjøpte, så kom jeg sikkert til å bli svindla. Fant til slutt basaren igjen, men før jeg hadde kommet meg inn dit, ble jeg stoppet av en som skulle selge meg klokker til 100 norske kroner som han sa. Når jeg var kvitt han fikk jeg tatt to skritt så var det en ny en på meg som skulle selge parfyme. Da var jeg lei, nå måtte jeg tilbake til hotellet.

Utpå kvelden hadde flere fra Narvik ankommet Istanbul og som skulle på samme konferansen. Vi tok en pils ute, kjøpte 2 liters "mugge", var tappetårn. Vi utveksla også prisene på taxi turen fra flyplassen til hotellet, når de andre hadde betalt 35 og 45 lire, begynte jeg å føle meg veldig snytt, for jeg betalte 60 lire for en tur som sikkert var halvparten så lang. Men da er man en erfaring rikere.

Dag 4

Konferansen RAST2009 starter og man stiller opp i svart dress, takk gud for at det er aircondition på konferanse senteret.

Presentasjonene var av veldig variende kvalitet. Vel uansett når presentasjonene var ferdig sto det på programmet en liten båt-tur. Når vi gikk fra konferansen, spurte jeg om det ble servert noe mat på båten, nei svarte de i registreringa, kun appertiffer. Javel da måtte vi få oss noe mat før turen. Vi forta oss til hotellet og prøvde å skifte klær, men det var nyttesløst. Rune og jeg, vi fant ett kebab house som ikke så så veldig dyrt, vi nevnte at vi hadde det travelt. Dermed gikk det bare ett kvarter før vi fikk mixed kebab på bordet, maten var veldig god. Prisen derimot, de må ha lurt oss, 85 lire for to mixed kebab og tre øl. Det som var synd var at det var kun ti minutter til bussen til havna gikk. Dermed kunne vi ikke stå å krangle. Så moralen denne dagen er å få se en meny slik at de ikke får lurt deg.

Båtturen arrangert av RAST2009 var veldig bra, vi hadde utrolig fint vær og fri bar, hva kunne vært bedre. Når vi skulle legge til kai, var det ikke langt unna før vi krasja med en annen båt som prøvde å komme foran oss. Da gjaldt den som tuta først. Var vel ikke mange metrene unna før vi hadde impact. Den andre båten måtte bare begynne å rygge unna. For jeg veit ikke hvem som hadde kommet best ut av situasjonen hvis vi hadde krasjet. For båtene var av cirka samme størrelse.

Dette er siste innspurt før presentasjonen imorra. Og det med fri bar er ikke helt bra kombinasjon. Men «break a leg» som man sier.

Dag 5

Idag var dagen for å holde presentasjon om real-time inertial navigation system for en haug av faglige personer, hvorfor skal verden gynge? Så en del presentasjoner og så at enkelte ble fort skutt ned av noen spørsmål som man burde kunne svare på og tenkt på. Da det kom til min tur hadde jeg egentlig litt forskjellige følelser for hvordan dette kom til å gå. Så jeg satte utfor i ekte utfor stil. For dette gikk fort, når jeg øvde på hotell rommet brukte jeg rundt 20 minutter. Når jeg presenterte brukte jeg 10 minutter. Tilogmed ordstyreren kom med en kommentar at dette gikk fort. Fikk endel spørsmål som jeg prøvde å svare så godt som mulig, men når jeg fikk spørsmålet «Hva var meninga med denne presentasjonen?» sto jeg fast, viste egentlig hva den handla om, men det var det å kunne ordlegge seg ordentlig på engelsk. Totalt sett syntes jeg at jeg kom meg greit igjennom presentasjonen.

Som avslutning på konferansen var det gallamiddag på den tyrkiske offiser club. Det vi fikk på gallamiddagen var egentli litt skuffende for min smak, men det vi fikk var som forrett en salatblanding med forskjellige osttyper og dresinger pluss standard grøntfor. Som andre forrett var det nesten som vårrull, men det var noe brød\wienerbrød\vårrull ligende sak med ett eller annet kjøttsmakende innhold. 

Hovedretten var biffkjøtt, overkokt ris og kald chips. De serverte chips til alt, tydeligvis. Etter at vi hadde spist litt kom det en middags tale, den kom visstnok til å handle om tyrkias historie og hva de var først til, mista egentlig tråden etter de første power point slidene. Talen varte sikkert i en time, det er altfor lenge mange mista tråden og begynte å prate seg imellom. Dette ga mye bakgrunn støy. Så lenge man fikk mat var det gratis drikke. Dette kunne ikke la gå uafektet avgårde. Det ble noen pils, og man kunne ikke stoppe der, dermed gikk man videre til en pub\utested og fikk en ny pils. 

Dag 6

Siste dagen med konferanse, digg. Møtte opp på den første økten, der var det vist bare en av fire foredragsholdere som hadde møtt opp. Så han presenterte og fikk sin mengde med spørsmål. Etter det prøvde ordstyreren å hale ut tida med å starte en diskusjon om den første presentasjon. Da ble den stakkaren nødt til å sitte oppe på podiet og prøve å svare så godt han kunne.

Etterpå tok norgesdelegasjonen drosje fra hotellområde til ayasofia. Prisen ble ikke så ille som jeg trodde, den ble 10 lire. Var innom ayasofia og så hvordan moskeen så ut innvendig. Etterpå tok vi turen innom grand basar, der var det utrolig nok veldig lite masing fra selgere. Vi gikk fra grand basar til spice basar, en liten tur på 15 minutter sånn cirka. Der kjøpte jeg en remse med litt forskjellige krydder. 

Vel tilbake til hotellområdet bestemte vi for å spise på ett sted som Espen og Siri hadde spist før og fikk en ypperlig service fra personellet. Når vi bestillte mat tok vi for oss en flerretters middag. Dermed bestilte vi forrett, hovedrett og desserten, jeg bestilte først og glemte selvfølgelig å bestille dessert. Dermed trodde jeg at servitøren kom til å ta runden rundt, men nei da.

Når vi fikk forretten kom kun 3 av 4 forretter, vi etterspurte hvor den siste ble av. Tror du vi fikk den? Nope, det kom heller hovedrett. Det var også bestilte vin til middagen , så vi regnte med at denne kom til å bli servert før hovedretten. Inne imellom måltidene prøvde jeg også å bestille dessert. Når de andre fikk desserten på bordet, var det ikke vits i å bestille. Dette var dråpen, nå gadd vi ikke mer av denne resturanten med den uduglige arbeidsgjengen. Vi fikk regningen for måltidet, og hele sulamiten kom på 137 lire, det jeg spiste kom på 27 lire. Vi betalte 150 lire, og jeg skulle ikke la de få noe tips, dermed satt jeg og venta til de kom tilbake med vekslepenger. Tror de prøvde å hale ut tida, slik at de skulle få tips. Men jeg var standhaftig. Aldri har vi opplevd dårligere service noen steder.

Vi skulle videre ut og pilse, først var det innom hotellbaren og ta seg noen pils der. Deretter flyttet vi oss til baren i nabolokalet. Der hadde de live musikk på fortauet, siden vi skulle bare drikke satte vi oss inne ved baren. Prisen for en øl i hotellbaren var 8 lire, mens etter jeg hadde drikki opp øla spurte jeg etter prisen. Hvis det var billigere skulle vi ta en ny runde. Bartenderen sa «10», det trodde jeg egentlig ikke på og fikk sikkert ett overraskende utrykk. Vi betalte og dro til den kjente puben våres på Taksim Square, Efes Pilsen. Der bestilte vi en meter med øl, det virka ihvertfall sånn.

Dag 7

Hjemreise, det blir deilig å reise fra Istanbul og alle svindlere, tilbake til trygge naive Norge. Kvelden før ble det avtalt at Rune og jeg skulle dra sammen til flyplassen, trodde jeg. Så jeg sendte han en melding om han var klar, da fikk jeg tilbake at han allerede var på vei til flyplassen. En liten svikt i kommunikasjonen der ja. Så da måtte jeg bare slenge meg inn i en taxi. På den turen trodde jeg at jeg kom til å dø. For i baksetet fant jeg ikke noe mulighet for å feste sikkerhetsbelte. På veien bort til flyplassen var det ett skilt som viste veien til flyplassen, den pekte mot venstre og vi svingte mot høyre. Dette bortforklarte han med at det gikk fortere siden det var på motorvei. Om det gikk fort på motorveien, var oppi 160 km/t og da var vi rett oppi ræva på en del biler, satt med hjertet langt oppi halsen. Jeg sendte en melding til Rune og spurte hva slags pris det sto på taksameteret i hans drosje når han kom frem. Der sto det 41 lire, på mitt så sto det 58 lire. Men han hadde avtalt en pris, det hadde ikke jeg. Men siden jeg kun hadde 50 lire på meg, godtok sjåføren dette.  

Det første som møte meg på Ataturk var en sikkerhetskontroll før vi hadde fått sjekka inn bagasjen. Rune sto noen meter foran meg i køen. Han tenkte at å legge laptopen i kofferten ville være en smart ide, da slapp man å ta den opp for hver sikkerhetskontroll. Det endte med at han måtte grave frem laptopen foran alle tilskuerne. Men han kom seg fint avgårde. Når jeg skulle sjekke inn, hadde jeg glemte å sjekke vilkårene til flyselskapet jeg reiste med. Jeg hadde med meg to bager, men hadde bare lov til å ta med en eller betal 30 €. Det hadde jeg ikke så veldig lyst til å gjøre. Men siden jeg kom med en bag, burde dette også gå fint. Jeg hadde tenkt å gjøre det utenfor køen, men personellet sa at jeg skulle gjøre det på vekta. Da syntes jeg at jeg hørte noe latter bak meg, pinlig. Men får sendt bagen avgårde.

Når jeg skal prøve å finne gaten, så står det gate 210 på billetten. Jeg går bortover mot gate 210, helt tilfeldig ser jeg på skjermene hvor alle gatene står. Da syntes jeg at det står 300 og ett eller annet. Javel, tenker jeg og går mot den gaten. Før jeg kommer til det gate-område må jeg gjennom en ny sikkerhetskontroll, men når vakta ser på boarding-passet blir det litt forvirring, og her står jeg foran x-ray maskina med en 20 meter lang kø og lager helt kaos. Det viser seg til at jeg hadde sett feil, merkelig. siden jeg har en annen gate for jeg fikk ikke lov til å passere sikkerhetskontrollen. Måtte gå slukøret tilbake langs ved køen. Får sett på skjermen igjen og der står det virkelig gate 210. Var hundre prosent sikker på at det sto en annen gate. 

Fra jeg satt på flyet fra Istanbul har alt gått smertefritt. Hele denne uka har vært helt utrolig på mange aspekter. Har fått mange erfaringer med de tyrkiske handelsmenn. De er virkelig en rase for seg selv. Som feriested var det helt ypperlig, hadde knall sol hele tida, og temperaturen lå over 20 grader hele døgnet. På konferansen lærte jeg mye, av de som presenterte og hvordan det var å stå selv der oppe. Alt i alt har det vært kjempe inspirendes tur. 

God Tur

Stian Vik Mathisen